Jeg blir gal. Eller, så klart vet du jo at med alle mine forvridde tanker i hodet så er jeg temmelig gal fra før av. Men jeg snakker nå om den galheten som du ikke vil oppleve. Den type galhet hvor man føler for å banke opp hjernen, rive den i fillebiter, vri seg selv ut av kroppen og flykte som en annen asylsøker til et sted som ikke finnes.
Jeg har det bra, mye bedre enn jeg har hatt det på alt for lenge! Jeg er på skolen hver dag, går på dans, yoga, søstra mi er her for meg hundre prosent, jeg kaster ikke opp, jeg er utskrevet og jeg skal snart få en valp.
Så hvorfor i helvette klager jeg som en annen bortskjemt drittunge? Jo, nå skal du høre. Her prøver jeg for harde livet
å tenke positivt, fornuftig, og ikke minst prøve å være frisk og normal. Så er det den indre drittstemmen som hele tiden kommer smygende for å kontrollere meg. Lever av å bryte meg ned, fryder seg når jeg blir gal av alle de psychoe tankene mine, og er overlykkelig når jeg pingler meg under dyna.
Jeg står midt i mellom to vanskelige tillstander: sterk eller pingle. Hele fuckings tiden. Når jeg våkner vet jeg ikke om jeg vil ligge under dyna til neste dag, eller om jeg faktisk skal prøve å ta et skippertak. Jeg blir så gal.
Men ikke faan om pingla skal vinne. 
Sånn, nok syting på en stund!